Foto: Pressefoto

Avlyst! Red Kite 

Norske jazzmusikere er en spydspiss for utviklingen av flerfoldige retninger innen en bred jazzrocksjanger, og gjør seg mer enn bemerket på det internasjonale markedet.

Band som Elephant9, Hedvig Mollestad Trio, Bushmans Revenge, Motorpsycho og Amgala Tempel er alle sentrale bidragsytere til dette. RED KITE er et viktig tilskudd på stammen, som den eneste kvartetten av de tidligere nevnte som kombinerer gitar og rhodes med el-bass. I tillegg er det meget erfarne musikere med en tyngde fra en annen verden, som utfolder seg med sine komposisjoner, og de går en annen vei ved å velge britiske Rare Noise framfor norske selskap som fx Rune Grammofon. Det spenner en stram tråd tilbake til prosjekter som Bitches Brew og Black Beauty, men rommer likevel en annen dimensjon med det spirituelle Alice Coltrane-esque, som skiller Red Kite fra sine kollegaer. Moens virtuose og fleksible spill dribler vidunderlig med Hermansens kreative og solide gitarspill. Kombinasjonen av Frønes helt særegne elbass-stil og Lofthus sitt ekstremt harde slag, men likevel klar forankring i en sprudlende og jazzforankret Elvin Jones-inspirert attak, gir RED KITE en egen karakter. Spilleglede, samspill, energi, rytmikk, og volum står sentralt, og hele prosjektet er en lekestue for musikalsk overskudd og utilslørt moro. Bandet ble startet i 2014. Torstein Lofthus, Bernt Moen og Even Hermansen møttes og spilte sammen i Shining under Grindstone/Blackjazz-årene, og Trond Frønes og Hermansen spiller sammen i Grand General (med bla. Ex-Motorpsycho-trommeslager Kenneth Kapstad og Ola Kvernberg). Endelig var det anledning for å få satt sammen Lofthus og Frønes til det som trygt må kunne sies å være et av Norges mest bunnsolide og hardtslående komp, som så sparker Moen og Hermansen hardt i baken, i deres musikalske katt og mus-lek på toppen.

Jazztimes: Red Kite takes shredding to the next level. A Norwegian supergroup of sorts, with members culled from progressive rock-leaning outliers Elephant9, Shining, Bushman’s Revenge, and Grand General, this quartet wears its influences on its sleeve, combining Coltrane-esque spiritual jazz, Ornette-ian harmolodics, and the punk-jazz squawking of the Stooges circa Fun House. Popmatters: Blending the complexity of Ornette Coleman with the heavyness of Black Sabbath” Jazzweekly.com: Moments of subtlety overpowered by flexing muscles. Aquarian weekly: A new kind of progressive rock, heavy on psychedelic metal and freeform jazz-rock fusion. Allaboutjazz: “There's as much muscular as mental effort expended for the duration as guitars sting, electric piano shines and drummer Torstein Loftus generates virtual tidal waves of rhythm, all of which would hit hard even if the
pristine sound—recorded and mixed by Christian Engfelt, then mastered by Espen Hoydalsvik—didn't heighten the wallop.” New York City Jazz Record: "a singular sound based around a compressed and overdriven guitar sound, often wet and washy, enhanced with deft and varied use of wah-wah pedal, fomented by rigorous and restive drumming, the pair in close synchrony throughout." Rock´n´rollglobe: There’s an art to jamming, and it has nothing to do with so-called jam bands. The point is not to get a bunch of like-minded musicians together to solo their brains out, but to come together for collective composition that transcends what each player does outside of his or her usual context. Red Kite know this well.
"(...) I det konserten nesten hadde slått meg sanseløs og jeg vandret ut i den sommermilde natten visste jeg egentlig ikke hva jeg hadde sett, men fant etter hvert frem til hashtaggen#jazzfusionpsychrock for i hvert fall forsøke å lage noen knagger for min egen nytelses skyld. Kveldens maestro Even Helte Hermansen spilte frem nydelige riff og herlig tematikk som føltes hentet mye fra det samme psykedeliske landskapet som ensembler som Agusa og My Brother The Wind trekker veksler på, for ikke å si hans eget spill i Bushman’s Revenge. I midten av scenerommet og med spotlighten i ansiktet satt trommeslager Torstein Lofthus i det som føltes var en konstant detonasjon; være seg det eksplosivt intense sporet «Julenissen», eller den mer dempede låta «Dompap». Hans detaljer, kraft og tilstedeværelse var et blikkfang av dimensjoner og dro frem mange av mine sterkeste assosiasjoner til frijazz og improvisasjon. Sammen med hans tordenskrall og kanonbuldring skapte bassist Trond Frønes et fundament for orkesterets frie spill og spontane innfall med instrumentering som føltes trygg og nysgjerrig på en og samme tid. Sammen med Helte Hermansens gitarer sto for øvrig også Bernt Moens tangenter sterkt; særlig på kveldens førstelåt ble jeg mektig imponert av mannens ilskne duell med Lofthus hvor man nesten trodde han skulle knekke instrumentet sitt i to. (...) I går kveld følte jeg at vi få utvalgte fikk muligheten til å se fremtidens jazz; en kveld det vil gå gjetord om i årene som kommer. Om det kommer til å skje avhenger kun av en ting: deg. Gjør deg selv, og norsk musikk, en tjeneste – still opp neste gang du har sjansen til å se Red Kite!" -Mats Johansen, panorama.no "Natt til laurdag var det definitivt nok vind fråforsterkarelementa til Even Helte Hermansen til å få letta resten av Red Kite på Pentagon. Eit engasjert, sveitt og lydhøyrt vossajazz-publikum tok imot referansane til blant anna storheitar som Jimi Hendrix og Led Zeppelin på eineksemplarisk måte. Ordet «supergruppe» som vart nevnt på førehand vart på alle måtar innfridde med improvisering i aller høgaste klasse frå Moen, Frønes
og Lofthus. Sjølv om Hermansen påpeikte at dette var noko dei ikkje fekk gjere så ofte, er nok alle i publikum einige om at dette er noko dei bør få gjere mykje av i framtida. Led Zeppelin dokumenterte korleis dei vann verden med «How the West was Won», Red Kite vann Vestlandet på Pentagon i natt." -vossajazz.no "(...) Red Kite constitutes a modern day Norwegian super-group. Its full-on sound fused super-charged rock with a free-jazz aesthetic -a sort of gothic Mahavishnu Orchestra for the 21st century. Red Kite's energy was undeniable and Hermansen in particular impressed with one blistering solo after another. (...)" -Ian Patterson, allaboutjazz.com (Nattjazz-anmeldelse:) "Høydepunktet denne kvelden ble, uten tvil Red Kite (Even Helte Hermansen – gitar, Bernt Moen – keyboards, Trond Frønes – bass og Torstein Lofthus – trommer). I dette bandet tilfører Hermansen enormt trøkk og energi, og, spesielt, sammen med Lofthus’ trommer er dette ren dynamitt. Et strålende sett!" -Jan Granlie, salt-peanuts.eu

Jazztimes: Red Kite takes shredding to the next level. A Norwegian supergroup of sorts, with members culled from progressive rock-leaning outliers Elephant9, Shining, Bushman’s Revenge, and Grand General, this quartet wears its influences on its sleeve, combining Coltrane-esque spiritual jazz, Ornette-ian harmolodics, and the punk-jazz squawking of the Stooges circa Fun House. Popmatters: Blending the complexity of Ornette Coleman with the heavyness of Black Sabbath” Jazzweekly.com: Moments of subtlety overpowered by flexing muscles. Aquarian weekly: A new kind of progressive rock, heavy on psychedelic metal and freeform jazz-rock fusion. Allaboutjazz: “There's as much muscular as mental effort expended for the duration as guitars sting, electric piano shines and drummer Torstein Loftus generates virtual tidal waves of rhythm, all of which would hit hard even if the
pristine sound—recorded and mixed by Christian Engfelt, then mastered by Espen Hoydalsvik—didn't heighten the wallop.” New York City Jazz Record: "a singular sound based around a compressed and overdriven guitar sound, often wet and washy, enhanced with deft and varied use of wah-wah pedal, fomented by rigorous and restive drumming, the pair in close synchrony throughout." Rock´n´rollglobe: There’s an art to jamming, and it has nothing to do with so-called jam bands. The point is not to get a bunch of like-minded musicians together to solo their brains out, but to come together for collective composition that transcends what each player does outside of his or her usual context. Red Kite know this well.
"(...) I det konserten nesten hadde slått meg sanseløs og jeg vandret ut i den sommermilde natten visste jeg egentlig ikke hva jeg hadde sett, men fant etter hvert frem til hashtaggen#jazzfusionpsychrock for i hvert fall forsøke å lage noen knagger for min egen nytelses skyld. Kveldens maestro Even Helte Hermansen spilte frem nydelige riff og herlig tematikk som føltes hentet mye fra det samme psykedeliske landskapet som ensembler som Agusa og My Brother The Wind trekker veksler på, for ikke å si hans eget spill i Bushman’s Revenge. I midten av scenerommet og med spotlighten i ansiktet satt trommeslager Torstein Lofthus i det som føltes var en konstant detonasjon; være seg det eksplosivt intense sporet «Julenissen», eller den mer dempede låta «Dompap». Hans detaljer, kraft og tilstedeværelse var et blikkfang av dimensjoner og dro frem mange av mine sterkeste assosiasjoner til frijazz og improvisasjon. Sammen med hans tordenskrall og kanonbuldring skapte bassist Trond Frønes et fundament for orkesterets frie spill og spontane innfall med instrumentering som føltes trygg og nysgjerrig på en og samme tid. Sammen med Helte Hermansens gitarer sto for øvrig også Bernt Moens tangenter sterkt; særlig på kveldens førstelåt ble jeg mektig imponert av mannens ilskne duell med Lofthus hvor man nesten trodde han skulle knekke instrumentet sitt i to. (...) I går kveld følte jeg at vi få utvalgte fikk muligheten til å se fremtidens jazz; en kveld det vil gå gjetord om i årene som kommer. Om det kommer til å skje avhenger kun av en ting: deg. Gjør deg selv, og norsk musikk, en tjeneste – still opp neste gang du har sjansen til å se Red Kite!" -Mats Johansen, panorama.no "Natt til laurdag var det definitivt nok vind fråforsterkarelementa til Even Helte Hermansen til å få letta resten av Red Kite på Pentagon. Eit engasjert, sveitt og lydhøyrt vossajazz-publikum tok imot referansane til blant anna storheitar som Jimi Hendrix og Led Zeppelin på eineksemplarisk måte. Ordet «supergruppe» som vart nevnt på førehand vart på alle måtar innfridde med improvisering i aller høgaste klasse frå Moen, Frønes
og Lofthus. Sjølv om Hermansen påpeikte at dette var noko dei ikkje fekk gjere så ofte, er nok alle i publikum einige om at dette er noko dei bør få gjere mykje av i framtida. Led Zeppelin dokumenterte korleis dei vann verden med «How the West was Won», Red Kite vann Vestlandet på Pentagon i natt." -vossajazz.no "(...) Red Kite constitutes a modern day Norwegian super-group. Its full-on sound fused super-charged rock with a free-jazz aesthetic -a sort of gothic Mahavishnu Orchestra for the 21st century. Red Kite's energy was undeniable and Hermansen in particular impressed with one blistering solo after another. (...)" -Ian Patterson, allaboutjazz.com (Nattjazz-anmeldelse:) "Høydepunktet denne kvelden ble, uten tvil Red Kite (Even Helte Hermansen – gitar, Bernt Moen – keyboards, Trond Frønes – bass og Torstein Lofthus – trommer). I dette bandet tilfører Hermansen enormt trøkk og energi, og, spesielt, sammen med Lofthus’ trommer er dette ren dynamitt. Et strålende sett!" -Jan Granlie, salt-peanuts.eu