Ketil Bjørnstad - Verden som var min
I 2019 er det 50 år siden Ketil Bjørnstad debuterte med Oslo Filharmonien, 16 år gammel, i Bartoks klaverkonsert nr. 3. Han har satt sammen en spesiell jubileumskonsert der han også gir verbale glimt fra bokserien ved samme navn, som omhandler årene fra sekstitallet frem til i dag.
«Jeg har fått anledning til å samarbeide med noen av klodens beste sangere og instrumentalister,» sier Bjørnstad. «Det har formet meg, både som menneske og musiker.»
Jubileet skal feires med en rekke større konserter, bl.a med en utsolgt konsert i Operaen i Oslo. Men Bjørnstad gir også forestillinger rundt i landet der han er alene på scenen med et flygel og spiller noe av den musikken som har vært viktigst for ham. Nylig spilte han inn en ny soloplate i Abbey Roads legendariske Studio 2, der The Beatles spilte inn 90 prosent av all sin musikk. Platen vil lanseres til høsten, samtidig med femte bind av romanserien, Tyvetallet. En større jubileums-boks med 12 cd-er er også under planlegging.
I flere år nå har Ketil Bjørnstad reist rundt med sine konsertforedrag der han spiller musikken fra bøkene om tiårene frem til i dag, Verden som var min. Klassikere som Sommernatt ved fjorden og Blåmannstår på programmet, sammen med Bjørnstads egen musikk fra de forskjellige epokene. Konsertforedragene har i flere år samlet fulle hus og strålende kritikker over hele Norge.
Jubileumskonserten fanger hovedlinjene i Ketil Bjørnstads karriere, fra han debuterte med Oslo-Filharmonien i 1969 til han spilte inn sin siste plate i Abbey Road-studioet i London i 2018.
Ketil Bjørnstad er konsertpianist, plateartist og en av våre mest produktive og leste forfattere av atskillige roman og biografier. Han har gitt ut over 30 bøker, dikt, romaner og biografier. I sitt forfatterskap vender han stadig tilbake til kunstnermiljøene, både samtidens og kunst- og bohemmiljøet i Kristiania omkring århundreskiftet. Ketil Bjørnstad er utdannet klassisk pianist. Han viste seg tidlig som en usedvanlig musikalsk begavelse, men som 18-åring la han den klassiske musikken og dens store prestasjonskrav på hyllen og begynte å spille med visesangere, avantgarde-jazzmusikere og andre kunstnere fra 70-tallets kreative musikkscene. Samtidig kom hans første diktsamling, Alene, ut.